Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Med krig i Europa på fjerde året, der Russland er på fremgang, har usikkerheten i Europa ikke vært høyere siden andre verdenskrig.
Likevel glimrer forsvarspolitikk med sitt fravær i dette stortingsvalget. Politikerne vil ikke debattere forsvar- og sikkerhetspolitikk, og journalistene evner ikke å stille selv de mest åpenbare spørsmålene.
Valget er selve kjernen i et indirekte demokrati. Det er her velgerne gir sine styringssignaler, og det er her folkets vilje skal formes til politikk.
Men på det feltet som i dag betyr mest for velgerne – forsvar og sikkerhet – har det norske demokratiet kortsluttet og er ute av funksjon.
Unngår et ubehagelig sidespor
For første gang på flere tiår viser meningsmålinger at velgerne oppgir forsvars- og sikkerhetspolitikk som den viktigste saken i et stortingsvalg.
Politikerne vil derimot bare diskutere politikk de kan – velferd, helse, skole, samferdsel – og lar sikkerhet for landet reduseres til et ubehagelig sidespor.
To tv-sendte partilederdebatter var ikke i nærheten av temaet.
Etter årtusenskiftet har forsvarspolitikken blitt behandlet som en parentes og et nødvendig, men uønsket onde. Norske regjeringer har konsekvent navigert for at Norge skulle forbli en sikkerhetspolitisk gratispassasjer i Nato.
Forsvar var ikke i vinden og engasjerte ikke norske politikere.
Politikerne følger bare flokken
I dag har vi en hel generasjon av politikere uten engasjement og kunnskap innenfor politikkområdet og i den norske stortingssalen diskuteres verken forsvar eller sikkerhetspolitikk.
Hvis det endelig kommer opp en aktuell sak dreies den straks til et spørsmål om lokalisering og finansiering, i stedet for strategiske diskusjoner som «Hvordan kan den samlede norske motstandskraften økes», «Hvordan vi bør møte trusler», og «Hvilken risiko vi er villige til ta?».
Politikkområdet er for spesielt interesserte, og det er en svært liten gruppe fagfolk og politikere i Norge som i dag er i posisjon til å påvirke Norges retning innenfor sikkerhet og forsvarsfeltet.
Største delen av det politiske Norge følger bare passivt og uengasjert etter beslutninger som blir tatt.
Flokktenkning dominerer.
Meningsbrytninger og motstemmer er blitt en etterspurt mangelvare. Når Trump 2,0 satte lyset på at mange Nato land i Europa ikke innløste sin andel av byrdefordelingen under Nato paraplyen – ble et samlet og omforent norsk storting kollektivt tatt med buksa nede.
Les også: Klankultur har tatt over sameiet
20 år med «styrking»
Gjennom 20 år med politiske utredninger og reformer som alle bar bud om en «styrking» av Forsvaret, står forsvarssjefen i dag tilbake midt på en rivningstomt når han nå skal gjenoppbygge Forsvaret.
Forskningsdirektøren ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) sa ved presentasjonen av Forsvarsanalysen i 2023: «Det synes viktigere å ha et forsvar som vises i fred enn som fungerer i krig.»
Alle de utenriks- og sikkerhetspolitiske forutsetningene som opprinnelig ble lagt til grunn for nedbyggingen, har slått feil.
Det er gjort enorme feilvurderinger gjennom 20 år av et samlet utenriks- og forsvarspolitisk miljø.
Beslutningsgrunnlaget styrkes heller ikke i dag av at man legger lokk på debatt og meningsbrytning i en valgkamp, når politikerne kappes om å kaste gode penger etter egne feilvurderinger fra en svunnen tid.
Svarer nølende og uinteressert
Våre statsministerkandidater bærer et hovedansvar.
I et indirekte demokrati handler stortingsvalg veldig mye om verdier og holdninger, samt karakter og integritet hos statsminister kandidatene.
Du er i stor grad den du er, for verdier og holdninger endres ikke over natta. Zelenskyj sitt lederskap i krigen i Ukraina har vist oss at forsvarsviljen hos den sittende statslederen er begynnelsen på seier der fraværet er garantien for undergang.
For oss som velgere ligger hovednøkkelen til vår egen sikkerhet i å avdekke hvilken forsvarsvilje som bor i våre Statsministerkandidater. Og de har litt å svare for.
I løpet av tre år med krig i Europa har de vært både fraværende, nølende og direkte uinteressert.
Les også: Reiste kjerringa i vellykket trekamp i Trondheim
Blir ikke nok utfordret
De statsbærende partienes landsmøter har utviklet seg til et ritual – en dans rundt gullkalven – der makten til å bestemme hvem som skal sitte i regjering er konsentrert hos partilederen.
Følgelig blir lederen i liten grad utfordret både i forhold til standpunkt og ved at posisjonen ikke utfordres av andre kandidater. Partilederens personlige standpunkt dominerer partidemokratiet og blir styrende.
Erna Solberg (H) har eksempelvis over tid aktivt motsatt seg Høyres brede partiflertall, samt gjentatte forsøk fra grasrota på å prioritere forsvar.
Erna har omdefinert partiet
Hun har personlig evnet å omdefinere det gamle forsvarspartiet til å bli et sidrumpa og etternølende parti i et politikkområde som tidligere var blant de mest definerende for partiet og dets velgere.
Når hun nå utfordres på å kommentere partiets tilbakegang gjentar hun gamle og innøvde politiske standpunkt og unngår å kommentere sikkerhetsområdet.
Det ser ikke ut til at Solberg har skjønt det sikkerhetspolitiske alvoret og velgernes prioriteringer. Alternativt så bryr hun seg ikke.
Hun har liten eller ingen troverdighet innenfor politikkområdet og det er konsekvent andre i Høyres ledergruppe som ivaretar forsvars- og sikkerhetsområdet.
En panikkdrevet ku-vending
Den 2. mai 2023, dagen før forsvarskommisjonen skulle levere sin rapport, presenterte regjeringen til Jonas Gahr Støre (Ap) en plan for å nå Nato-målet om 2 prosent av BNP til forsvar innen 2026.
Nato vedtok dette målet i Wales allerede i 2013 basert på en sikkerhetspolitisk situasjonsforståelse som i 2023 var over ti år gammel og for lengst utdatert.
Etter to år med krig i Europa svarte Støres plan ikke på noen av utfordringene som ble adressert av forsvarskommisjonen dagen etter. Lanseringen av planen var ikke annet enn et forsøk på å kuppe forsvarskommisjonens konklusjoner og sette en annen dagsorden.
Les også: Ungdomskriminaliteten i Oslo eksploderer
Åtte måneder senere sto statsminister Støre på Atlanterhavskomiteens Leangkollen- konferanse den 5. februar 2024, og forsvarte planen sin om å nå 2-prosentmålet innen 2026.
Fem dager senere, den 10 februar, holdt Trump en valgkamptale i Sør- Carolina, der han sa at Putin bare kunne ta de Nato-landene som ikke oppfylte sine forpliktelser.
Ytterligere én uke senere, og tolv dager etter Leangkollen, sto Støre på sikkerhetskonferansen i München og presenterte «den største forsvarssatsingen etter andre verdenskrig». På under to uker snudde regjeringen 180 grader.
Det var ingen ansvarlig kursendring basert på omsorg for land og folk og kunnskapsdrevne beslutningsprosesser som var årsaken, men en panikkdrevet ku-vending – godt hjulpet av Donald Trumps politiske nøttespark.
Listhaug nekter å tre fram
Og hvor er Sylvi Listhaug (Frp)? Vel, hun vil ikke tre frem som kandidat til å ta på seg ansvar og hun nekter å klargjøre sine lederambisjoner. Hun fremstår ikke som et tillitvekkende alternativ.
Hun er et svært ubeskrevet forsvar- og sikkerhetspolitisk blad og gjemmer seg tilsynelatende trygt og godt midt inne i den politiske flokken.
Hun snakker bare om forsvar- og sikkerhet i generelle, uklare og uforpliktende vendinger.
Så hva med medias rolle? Deres ansvar er enormt. Journalistene svikter grovt i sitt viktigste samfunnsoppdrag og vil ikke konfrontere politikerne med de spørsmålene som nå ligger øverst i velgernes bevissthet.
Media utfordrer ikke partiene
Ingen har tvunget fram en reell debatt mellom partiledere om forsvar og sikkerhet.
Ingen har presset dem på konkrete prioriteringer eller planer. Ingen har spurt Erna Solberg om ansvarligheten ved å ignorere Forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssens fagmilitære råd i 2019 som var helt på linje med forsvarskommisjonen konklusjoner i 2023.
Eller om en kommentar til at en samstemt forsvarskommisjon nettopp har skutt i fillebiter Langtidsplanen for forsvarssektoren som hun selv eide frem til 31. desember 2024.
Ingen utfordrer Støre
Ingen har heller utfordret statsminister Støre på hvordan han kunne mene at det allerede utdaterte Nato-målet var løsningen på våre sikkerhetsutfordringer.
Ingen har spurt ham hvorfor ikke langtidsplanen blir fremskyndet, eller hvorfor Norge i dag ikke engang har luftvern ved de største byene og heller ingen plan for det.
Forsvaret har mange luftvernsreservister som med litt opplæring kan betjene utstyret så det trengs bare å åpne pengeboken og trykke på bestillingsknappen.
Den svenske regjeringen lyttet til de fagmilitære rådene den mottok og bestilte fire stykk Patriot luftvernbatterier allerede i 2018. Utstyret var i drift og operativt i 2022 etter bare fire år. Vår regjering har ikke engang en plan – fire år ut i en krig.
Ikke godt nok rustet i Norge
Milliardene sitter løst mot Ukraina, men sitter langt inne mot investeringer i egen sikkerhet. Vi har knapt bomberom, og de som vi har er umoderne og ikke oppdatert.
Når 70 prosent av taps-påførselen i Ukraina-krigen i dag blir påført med droner, hvorfor har ikke regjeringen Støre gitt norsk industri i oppdrag å utvikle væpnede droner, et område der Russland i dag er helt i front.
Vi har ikke engang en dronestrategi. Hvor er planene, perspektivene og strategiene? Hvor er journalistene og hva mener partiene?
Slik blir stillheten et samspill: politikere som gjemmer seg, og journalister som lar dem slippe unna.
Les også: Tamima døde fordi systemet rundt henne sviktet
Demokratiet mister sin viktigste vaktbikkje
Så hva sier dette om styrken i demokratiet vårt, – med krig i Europa på fjerde året? Når alle partier stiller til valg på diffuse løfter om å «styrke forsvaret», men unnlater å konkretisere hvor mye, når, hva, hvor eller hvordan? Da underslås velgernes mulighet til å velge ny kurs.
Når statsministerkandidater som har feilet grovt i sikkerhetspolitikken, gis ny tillit til å løse den krisen de selv har vært med på å skape, uten at landsmøtene debatterer lederposisjonen, så er partidemokratiet et system som ivaretar sine egne ledere mer enn det ivaretar velgernes interesser.
Når mediene lar dette skje uten engang å stille helt åpenbare spørsmål, da mister demokratiet også sin viktigste vaktbikkje.
Trussel mot demokratiets legitimitet
Resultatet er at velgerne sitter igjen uten alternativer. Uten reelle nyanser. Uten å kunne stille politikerne til ansvar og uten å kunne gjøre reelle valg.
Demokratiet fungerer ikke når vår samtids- og dette valgets potensielt viktigste og alvorligste politiske sak blir skjøvet under teppet. Risikoen er at det ikke er den beste politikken eller statsministerkandidaten som velges.
Demokratiet vårt og velgerne er satt sjakk matt – ikke av dem som vil oss vondt, men av våre egne politikere, våre egne institusjoner og våre egne vaktbikkjer.
Den kollektive sikkerhetspolitiske bevisstløsheten er ikke bare et problem for vår tid – det er en trussel mot selve demokratiets legitimitet og mot vår eksistens som folk og nasjon.
